FAMOUS BLUE RAINCOAT

FAMOUS BLUE RAINCOAT

Det er to ting jeg aldri blir for gammel til å bli barnslig frydefull av.

Det ene er å gå over Pont Neuf i Paris om natten, og det andre er å sitte i en gul taxi på vei inn til NYC mens vakre Manhattan Skyline "stiger" opp av vannet. Magisk begge deler.

Nå sitter jeg her med opptrukne persinner, ved vinduet og skriver dette på mitt lille rom på loslitte Larchmont Hotel i West Village Manhattan.

Og for første gang er jeg blitt oppgradert til rom i sjette etasje der noen av de gamle fastboende "krigsveteranene" bor. Eller jeg tror de er krigsveteraner, for her er en mann som ser ut som en pensjonert utgave av Tom Cruise i "Born on 4th of July" - en sånn hippieaktig rocka fyr med langt hår, skinnjakke, en sigg i kjeften. Han halter, det ser ut som han har protese. Det kan selvfølgelig hende at han slett ikke er krigsveteran, det er bare fantasien som er i sving her ved skrivebordet. Jeg skal finne ut av det, for det fine med New York er at folk snakker med hverandre. Han har allerede hilst på meg tre ganger, og jeg ser at han har mange spørsmål på leppene. Vi får se.

Det bor en gammel dame her også, en litt transparent dame med livstrøtt ansikt, som snakker høyt i en antikvarisk mobiltelefon. Men hun hilser ikke, bare stirrer bistert på meg når jeg sniker meg forbi henne med kaffekanne og kopp på vei opp fra frokostrommet som ligger nede i kjelleren på dette ærverdige, dog noe slitte hotellet på West 11th Street.

Og i går kveld, før jetlagen tok meg var jeg innom The French Roast og hilste på kelnerne. For det er slik at om du blir gjenkjent av en eller flere kelnere her i byen, slår en kappe av vennlighet og muligheter seg rundt deg. Du får siste oppgradering av NYC-sladder (som ingen som ikke har bodd her i årevis skjønner hva handler om) ved morgenkaffen, du får et bord i den travle lunsjtimen, du får tips om dette og hint. Jeg har to favoritter her i strøket, det er French Roast og Fiore som ligger i gaten over. Og de to stedene pleier jeg med omhu, for i en lang og heftig skriveøkt er det godt med menneskekontakt. Så altså, kelnerne, de er New Yorks hjerte.

Nå tror du altså at jeg skal sitte her som en wannabe Ibsen eller whatever og ha det fælt og ensomt i flere uker. Nei, det skal jeg ikke. Jeg kjenner mange folk her (som ikke er kelnere)

Men etter hvert som årene går, og skrivingen tar mer og mer tid oppsøker jeg ensomheten frivillig oftere og oftere. Det er en god trening i å like sitt eget selskap.

Og ensomhet? Vi skal jo alle dit, en dag.

Til den store, som varer litt lenger enn noen uker i New York City.

Jeg er her for å skrive tredje draft av filmscriptet jeg jobber med, samt karakter-notater til et nytt teaterstykke jeg tror skal hete noe med "salong" eller "so long" jeg vet ikke.

Når man skriver er ingenting sikkert, det man planlegger blir noe annet. Jepp.

Det som som er sikkert akkurat nå, er at Leonard Cohen synger "Famous Blue Raincoat" på min gudegode iPad2. Stakkars Ibsen og alle gutta, som ikke hadde iPad2, gratis internett på hotellet, og Macbook Pro, for ikke å snakke om Skype! De som satt og frøs i utlandet uten penger og ikke en gang kunne chatte litt på Facebook når det gikk på stumpene.

Ha en god dag alle. Her er klokka så vidt blitt åtte på morgenen.

Dagen er fin, så langt, en lav sol på gang, har sikkert en plan den også.

Jepp!