EPLEBYEN

EPLEBYEN

New York er en by med mange mennesker. Av alle slag. Fra de rikeste til de aller fattigste.

Men New York er en by der du sjelden ser menneskeforakt på gaten. Folk kaster ikke fordømmende blikk på tiggere og andre outcasts på gaten slik som hjemme i Oslo. For her vet alle at ulykken kan ramme når som helst, det gjelder høy som lav. Landet vakler under en økonomisk krise, og hvem vet hvor veien går i morgen?

I går ruslet jeg rundt nede ved Ground Zero, et område jeg har unngått lenge, sto under det nye Freedom Tower som reiser seg som en mastodont mot den bleke høsthimmelen, og ja, man tenker tanker ved synet av et slikt byggverk. For selv om fortegnene er andre enn når Twin Towers sto der og signaliserte makt og penger, er også dette en varde for høy selvfølelse og verdensherredømme. Og selvsagt tiltrekker dette området seg millioner av turister, og med dem kommer tiggerne, de laveste av de lave, som denne damen du ser på bildet over. Jeg har en soft spot for slike damer og menn, som bærer hele livet sitt i en plastpose, som røyker rullings av oppsamlet tobakk fra sneiper de har plukket opp fra asfalten.

Ja, jeg vet at mange i Norge "hater" tiggere, at de skal "sendes ut av landet!" med en eneste gang. For i Norge skal alt vi ikke liker sendes ut av landet, vekk fra vår egen dørstokk, selv om vi ynder å lese eventyret om "Den lille piken med svovelstikkene" for barn og barnebarn.

Ingen andre byer enn NYC får meg til å tenke så mye som jeg tenker her.

Og ingen byer får meg mer til å miste lysten på shopping. Når du går nedover Broadway, navigerer mellom alle disse menneskene med utstrakte hender, og føler deg som en rik og priviligert drittsekk, selv om du verken er rik eller drittsekk, mister du lysten til å bruke noen tusen kroner på et par sko. Du tenker på julegavene du hadde planlagt å handle til familie og venner, men du vet innerst inne at absolutt alle du kjenner har det de trenger og vel så det.

Så i går ble lommeboken liggende urørt i lommen, bare ti dollars gikk ut av den, og det var til den rullingsrøykende damen ved Ground Zero. Og nei, det gjorde ikke en gang godt for egen selvfølelse, jeg følte bare skam da jeg spurte om jeg kunne ta et bilde av henne, ja selvfølgelig, sa hun mutt, rettet blikket mot kameralinsen og tygget på sneipen hun hadde i munnen, og plukket fram en flaske sprit som hun hadde i lommen, drakk et par durabelige slurker og følte kanskje litt varme bre seg i kroppen der hun sto i den iskalde vinden som alltid blåser gjennom gatene i New York på denne tiden av året.

Det er mye dritt i denne byen, som det også er mange andre steder. Men på mange måter fungerer denne byen mye bedre enn de fleste andre byer jeg har vært i. Om du snakker til en fremmed møter du stort sett bare vennlighet, og om du snubler eller whatever, stimler folk straks hjelpende til. Folk sier "dear" "baby" og "darling" til deg hele tiden, og jeg vet at mange nordmenn synes det er klissete og påtatt, men heller det enn å bli oversett, som du som oftes blir hjemme i Gnore.

Her i New York føler jeg meg hjemme, men ofte også veldig alene til tider. Det er gode følelser å kjenne på. Ensomhet blandt mange mennesker er fint. For byen puster, har et stort hjerte. Den gjenkjenner deg ved første øyekast, elsker deg kanskje ikke ved første blikk, men den lar deg aldri være uberørt. Og New Yorkernes mantra er "Alt er så galt at man rett og slett bare må le!" Ja, ikke sant?

Ok, nå ligger kalkunene framme i alle kjøledisker. Snart er det Thanksgiving, høsttakkefesten. Det er vel den eneste tradisjonen vi ikke har adaptert til Norge. Egentlig ganske merkelig at man ikke har høsttakkefest for god avling og annet i et land som Norge der det er så mange bønder som tviholder på retten til å drive landbruk? Men Thanksgiving? Ordet "takk" er vel ikke det ordet man hører mest i gamlelandet?

Selv ikke ting vi får fordi "vi har rett til det" takker vi for.

Shame on us!

Håper dama ved Ground Zero kjøpte seg litt bedre sprit for de ti dollarne jeg ga henne.

God dag fra New York:-)