DE SOM HAR DET SÅ FÆLT

DE SOM HAR DET SÅ FÆLT

Jeg blir sprø av folk som syter og klager, som sutrer over alt mulig.

Og det er alltid de som har det best som syter mest.

Fast ansatte folk, som får lønn hver måned, som uansett hva som skjer får penger inn på konto år ut og år inn. Som får feriepenger, ferie, avspasering, ammefri, pappaperm, mammaperm, whatever, men klager gjør de, året rundt, på absolutt alt.

Det verste jeg vet er folk som etter to glass vin skrur på "monologlampa" og begynner på den endeløse visa om at "jeg føler at jeg ikke får realisert meg selv altså!" Og så gråter de en skvett, før de begynner å kjefte på meg som "bare farter jorda rundt som en annen flyfille" eh, som om jeg bare satt på stas i fremmede byer og brukte tida på shopping og champagne.

Og når jeg sier "men faen da, si nå opp den jobben som er så jævla hemmende for utviklingen din og bli freelancer sånn som jeg?" Og da ser de på meg med dette blikket, dette "er du fullstendig idiot eller blikket" - for de kan da ikke si opp jobben?

Hva skal de leve av? Hva med huset? Lånet? Mannen? Ungene? Barnebarna? Hva vil naboen si? Og hva med pensjonspoengene? Hva med alt liksom?

Nei vel, sier jeg, da får du bare finne deg i at andre styrer livet ditt da! Og slutt med den sutringen, det er ikke særlig sjarmerende.

Men da smeller de rødvinsglasset i bordplata så hardt at stetten brekker, og stemmen går opp en stor ters. Nei, vet du hva? skriker de. Det er ikke alle som er så heldige som deg! Paris og New York liksom? Hæ? Du aner ikke hva det vil si å henge i stroppen dag etter dag, år etter år.

Men det er da jeg setter foten ned og forteller dem om en freelancers hverdag.

Nå skal du høre her, sier jeg med lav innestemme. For det første, så har ikke jeg fast lønn, noe som betyr at det ikke kommer en fast sum penger inn på konto hver måned. For det andre og det tredje og det fjerde, så hender det i perioder at jeg må velge mellom et trikkekort eller mat i skapet. For jeg er også avhengig av teatersjefenes gunst, men på en annen måte enn deg. Ok, du kan ikke velge og vrake i roller, og ja, det var jævlig synd at Hedda glapp rett foran nesen på deg, men jeg er faen så glad om jeg får spille fjerde bever fra venstre på Oslo Nye, skjønner du hva jeg mener? Og hvordan går det forresten med det teaterstykket du har bablet om at du skulle skrive i de siste ti åra? Hva? Selv har jeg skrevet 13 teaterstykker, og nå skal jeg fortelle deg hvordan det gjøres! Jo, hør her.

Man biter tennene sammen, man setter seg ned, begynner å skrive. Det kan ta et halvt år, det kan ta ett år, det kan ta to år. Og så når det endelig er ferdig så kan det ta to år før en teatersjef gidder å lese det, og kanskje to år til før teppet gå opp, skjønner?

Men du har vært veldig heldig da? piper det fra nede i rødvinen.

Ja, sier jeg, det har jeg, men jeg har jobba rævva av meg i de siste 20 åra, og vet du hva som snudde det hele for meg? Nei? piper det spakt. Jo, jeg satt på en fest og sutra slik som deg, og så var det en veldig kjent skuespillerinne som mistet tålmodigheten når jeg hadde hvest i øret hennes for tredje gang: "Å, jeg føler at jeg ikke blir sett!" Og da smalt det fra henne:

"Men så sørg for å bli sett da for svarte!!!"

Å Gud, hvem var det? Ingen kommentar, svarte jeg.

Men hun ække fast ansatt på noe teater.

Å, det var godt å få sagt det!