TENK PÅ EN TEKST

TENK PÅ EN TEKST

Jeg hadde ikke tenkt å skrive. For det var alt for vanskelig. Det var noe de andre gjorde, de flinke, de som hadde noe å melde. Nå har jeg skrevet tretten teaterstykker. Elleve av dem har blitt oppført. 

Jeg venner meg aldri til det. Skrive er fremdeles noe jeg ikke vet så mye om. 

Og jeg vil ikke vite så mye om det heller. Ok, jeg har vært på noen seminarer, men jeg løper ut etter noen timer, hjem til det trygge bordet, til laptopen, som er mitt trygge sted når jeg skriver. Jeg føler meg uvel sammen med folk som skriver. Vi sitter sammen med kikkerbrillene på. Forfattere er noen skumle mennesker. En slags følelsenes kirurger, som obduserer tematikken, åpner, syr igjen, sletter alle spor etter seg. For en teatertekst er en mystisk eske, den inneholder det som den som leser den finner. Og selv om den som har skrevet den tror han har gått alle svingene, vil en skuespiller alltid finne noe som forfatteren ikke ante da han satt og skrev den. Det er det som er en scenetekst, luften mellom ordene, det usagte. 

Se der, jeg vet visst litt om å skrive tross alt. 

Men det er de som aldri har skrevet et ord som vet mest om å skrive. Produsenter og konsulenter. Nei, jeg er ikke bitter eller sur. Jeg sier bare at når du sender fra deg en scenetekst eller et filmmanuskript mister du ofte kontrollen over den, på godt og vondt. For der en bok er en bok, som bare skal fungere mellom forfatter og leser, er en scenetekst en liten bit i et stort maskineri.  Men som alltid er det teksten, historien, som ligger i bunn for produktet, ja, om forestillingen er tekstbasert, selv om mange ikke er så overvettes begeistret for det. Og det er forfatteren som har konstruert fortellingen, som har laget reisverket og strukturen i manuskriptet, men det er selvfølgelig regi og skuespillere som skal løfte den opp fra papiret. Jeg er skuespiller selv, jeg er pinlig klar over hvordan en skuespiller møter en tekst. Og når jeg av og til har spilt i mine egne stykker har jeg vært fly forbannet på den idiotiske og talentløse forfatteren  som har skrevet alle disse stupide replikkene som det er umulig å si.

Det som er godt nytt i disse dager er at manus har kommet på dagsorden. Det har endelig tikket inn at, kan det være noe galt med manus? Eller at manus kanskje er/har vært en undervurdert part i saken veldig lenge, både i teater og film. Showrunner for Hotel Cæsar Arne Berggren har satt i gang en debatt om såpe vs såpe. Hotel Cæsar er den lengstgående serie i norsk tv-historie, og må vel regnes som en pen suksess, og den har blitt stueren etter alle disse år. Men når den startet ville ingen "seriøse" skuespiller ta i den med ildtang. (Selv om Toralv Maurstad toppet castingen i de første sesongene) 

Det skrives mer og mer tv-drama og ny dramatikk i mange sjangere. 

Og på siden av det har det kommet en ny trend i teatret; hangen til å dramatisere kjente klassikere. For øyeblikket virker det lettere å skrive en bestselgerroman og la den gå til scenen via en dramatisering. Jeg ser ikke noe problem i det. Men det er helt klart at ny norsk dramatikk er en irriterende flue under lampekuppelen på mange teatersjefkontorer. Ofte bruker teatersjefer flere år på å komme med tilbakemelding på en innsendt tekst. Og som oftes kommer det bare en halvkvedet vise fra dramaturgiatet ved teateret, og av brevet framgår det ikke engang om sjefen her lest teksten. Vel, det tar ett år eller vel så det å skrive et teaterstykke, så det hadde vært hyggelig å bli invitert inn på en kaffe, få sett inn i et par sjefsøyne, og få en saklig begrunnelse for avslaget. Men nei, vi er ikke der helt ennå. 

Når det er sagt, er det de mindre teatrerne som produsere mest ny norsk dramatikk. Jeg tror selvfølgelig at veien inn til sjefskontorene er kortere på små teatre. Og at planleggingen ikke er så langsiktig. Dessuten er fallhøyden i hovedstaden større for flopper enn i mindre byer. Og rommet for eksprementering er større. Jeg vet ikke, men jeg tror det er slik det henger sammen.

Men jeg sutrer ikke, jeg har hatt elleve oppførelser på seksten år. Og jeg har ny premiere på trappene. Nå har Norske Dramatikeres Forbund fått en ny og visjonær leder. Vi er alle spente hvor ny norsk dramatikk går videre. Og jeg håper dramatikerens rolle i næringskjeden styrkes. For det er vi som skriver, vi som forer teateret med nye fortellinger. Men vi stoppes av redselen for det som er nytt og ukjent. Mange teatere snur stadig bunken av gamle suksesser, og reportoiret ved de største teaterhusene ligner hverandre mer enn det jeg tror er sunt. Vel, dette er kanskje ikke en søknad for nye oppførelser i hovedstaden, men dog. Nå har en dør åpnet seg på gløtt for meg i USA, vi får se hvor det ender. Og til sist, det er ingen som truer noen til å skrive, man gjør det på eget ansvar. Men av og til hadde det vært deilig med en klapp på skulderen. Det kan være svært ensomt ved skrivebordet. Og det er ingen som klapper når en scene endelig fungerer. Bare så du vet.