DU SOM METTER LITEN FUGL

DU SOM METTER LITEN FUGL

Jeg sitter her, på den siste morgenen i april, på denne "inneklemte" dagen mellom en søndag og arbeidernes dag, som ikke lenger er arbeiderns dag. Faner og flagg er ikke dagens refreng i Norge. 

Vi er blitt kontinentale konsumenter av mat, teknologi og annet, arbeiderklassen er ikke hva den er. Kassegitaren på Utøya har fått seg et kraftig skudd for baugen, so to speak, og landet er ikke lenger det samme som da Gerhardsen&Co rula. Og mens vi blir stadig mer urbane, forsvinner industriarbeidsplassene ut av landet. Vi er ikke lenger "jentene på filéten" eller "gutta på fiskeskøytene"Vi har fått nye drømmer, nye muligheter som heter "karriere" og "personlig vekst." Vi vil alle bli noe. Vi vil være unge og slanke. Vi vil spise mat fra alle verdenshjørner. Men vi vil ikke betale for maten. 

Mat i Norge skal være "trygg, kjapp og billig" 

- og matbaronene hevder at maten i Norge er alt for dyr, men de "tar saken" og redder oss gjennom priskrisa og tidsklemma. Slagord som "Middag for hele familien for under 100-lappen" møter oss i døra i butikkene. Billig drittmat som kan smelles sammen på 10 minutter pushes på oss fra alle de store kjedene. Så får det heller være at europeiske kokker ser på Norge som det mest spennede landet for råvarer. 

Selv er vi ikke så opptatt av råvarer. For det er summen på prislappen som teller, i følge matmafiaen. Hva som er i matvarene er ikke så viktig, bare de er billige, og at det ikke tar tid å tilberede maten. For i Norge har vi så forbasket dårlig tid. Og vi regner ikke det å sitte sammen ved matbordet å spise sammen for en verdi lenger. Det er stress, og det passer aldri for alle disse üvertravle familiene som har så mye å gjøre hele tiden. Og unge lærer ikke å spise sammen med voksne fra de er små. I Norge er det egne barnebord i selskaper, der gelé med vaniljesaus, pølser og lomper, pizza og annen dritt jafses i seg mens ungene løper rundt i huset og hyler med høy utestemme. Ja, jeg er en sur gammel gubbe som mener at alt var bedre før i riktig gamle dager da vi måtte spise syltelabber, torskehoder og svinelever. Da vi fikk beskjed som ikke å leke med maten, spise opp alt, og ikke minst tenke på de sultne barna i Biafra. Nå spiser vi slik mat som de fattige i Afrika ikke har råd til å spise, og de fattige barna fra Biafra sitter på et asylmottak i nabolaget. Nei, verden var bedre før da de svarte var pynt på fruktposer og skokremmbokser, og sild og poteter var hverdagsmaten:-)

Ok, nå skal jeg passe på at dette blogginnlegget ikke spriker i alle retninger. 

Jeg våknet til nyheten om at et fiskeforedlingsbruk skal flyttes til Danmark fordi det er for dyrt å produsere i Norge. Det skjer oftere og oftere. Alt av industri flyttes til utlandet på grunn av skatter og avgifter. Det er ikke bra. Særlig dette med maten, fisken, som har vært livsgrunnlaget for Norge i hundrevis av år. Nå skal fisken, som blir fisket i Norge foredles i bl.a Danmark, fraktes til Canada for å bli pakket, for så å bli flydd tilbake til Norge for å bli solgt som "trygg, kjapp pg billig" mat i hyllene på Rema og Rimi. Forstå det den som kan!

For litt siden var jeg i Stamsund i Lofoten og ville ha fersk fisk. Jeg tenkte, vi sitter jo formelig midt i det urnorske matfatet der vi skuet utover Lofotveggen fra den rustikke rorbua. Men akk nei, det er kebabtallerken, burger-meny og løvbiff med pommes frittes som er den store hiten i Lofoten i disse dager. Ikke en fiskebit i sikte i mils omkrets. Jeg mener, hva faen er det som skjer? Jeg gikk inn på Coop-butikken etter å ha gulpet i meg en trist løvbiff, spurte: Hvor får man tak i fisk her i Lofoten? Damen bak disken sa: Du får snakke med fiskerne, men de får ikke lov å selge rett fra båtene da. Ok, ok. Skjønner. Det er som jeg alltid har sagt:  Det er lettere å få kjøpt reinkjøtt og fersk torsk i New York enn i Kautokeino og i Lofoten!

Maten i Norge er ikke dyr, ikke i forhold til hva vi tjener. Og norsk mat er ikke alltid den beste selv om den kalles "trygg, kjapp og billig" Nå har de fått kyllinger på Rema som er pumpet så fulle av saltvann at du nesten må vri dem opp før du legger dem i panna. Og "kjøttet" på ferdigpizzaene er ikke kjøtt, men noe som man ikke helt har bestemt seg for hva skal hete. 

I skrivende stund sier kjendiskokken Arne Brimi på P2:

"Det viktigste vi kan gjøre er å lære ungene om norsk mattradisjon, bevistgjøre dem om råvarer, lære dem å lage god mat fra bunnen av." Se det, gullegode Brimi! 

Men mitt opp i all den "gravende" journalistikken synes jeg hundekobbelet burde "grave" litt rundt hva som skjer i dagligvarebransjen. Send Marie Simonsen eller noen av de andre spisse pennene inn på julebordet i NHO. Få dem til å forske litt i alle de lumre avtalene som gjøres over damasken. For politikerne tør ikke sette foten ned mot mektige venner. Det kunne jo bli dårlig stemning allerede under forretten? For en ting er helt sikkert, både politikere, produsenter og matbaroner gambler med den norske folkehelsa der de sitter og legger planer for fedrelandet over selvskutt elg, multer fra eget fjell whatever.  Og det er jo mye enklere å be folk slutte å røyke, sykle til jobben, ta ansvar, osv...?

Det er nesten så jeg får lyst til å flytte meg selv til utlandet, til Paris f. eks, der en høne fremdeles er en høne, og folk tar til nevene i en diskusjon om ost:)