ON THE SUNNY SIDE OF THE STREET

ON THE SUNNY SIDE OF THE STREET

Når kampen for å overleve ikke lenger er det hverdagene handler om fødes nye drømmer. Når kjøleskap og fryser er fulle av mat, bankkontoen sånn passe, og de store krisene holdes fra livet, begynner det å klø et sted midt bak på ryggen. Er det ikke noe mer enn dette? Og hvorfor er jeg ikke glad? 

Da jeg var yngre tenkte jeg at om jeg bare fikk ditt eller datt skulle jeg bli så jævla lykkelig. Nå sitter jeg mer eller mindre med rævva midt i rømmegrøtfatet og vet at lykkefølelsen ikke handler om penger, materielle ting eller suksess i arbeidslivet. Men dette vet du sikkert. For vi som er sånn rundt femti var barn da foreldrene våre "bygde landet" og "krigen" var riset bak speilet, krigen og de "sultne barna i Biafra" - ja da, foreldrene våre bygde og bygde, de sleit og strevde, de slo hendene sammen over nyvinninger som vaskemaskin med senterifuge og skylleprogram, fjernsyn og telefon, og følelser, ord og kjærlighet ble satt på vent mens landet skulle restitueres, eller bygges, som de elsket å kalle det. Å, så travelt de hadde det. 

Og vi som var barn og ungdommer lærte oss at om du ville ha noe her i livet måtte du jobbe hardt for å få det. Og vi gikk med aviser, vi plukka poteter, jordbær, whatever. Vi tjente noen skarve kroner. Jeg kan ennå huske lykken over min første slengbukse kjøpt for egne penger, for ikke å snakke om alle vinylplatene, bøkene, billettene inn til det som skulle bli livet mitt. Men det visste jeg jo ikke da.

Så nå sitter jeg her i Lykkelandet som mine foreldre bygde, som jeg har vært med å bygge selv, og kjenner på en emmen følelse av at det er noe som ikke stemmer. Noe med hardheten i den offentlige debatten, fravær av kollektiv hukkommelse som skal gjøre oss til den nasjonen vi ynder å være. Og også på en følelse av at vi ikke helt vet hvem vi er, og hvem vi vil være. Ja, for vi vil være sosialdemokrater samtidig som vi ikke vil være solidariske. Vi vil være "enkle mennesker fra landet" samtidig som vi søker mot enda mer rikdom og velstand. Og mange av oss er redde for fremmede kulturer, mens vi hele tiden lar fremmede ting fosse inn bakdøra. Mat, klær, teknologi osv. Og vi sitter på en kulturarv av kunst, musikk og bilder, men de som er aller reddest for at den norske kulturen "skal rives i filler" er samtidig de som støtter den minst. De som er reddest for alt som er fremmed, kaller oss som jobber med kultur for noen latsabber som bare "ligger på soffan, drikker rødvin, og hver stipend" - forstå det den som kan. 

Ja, vi lever på solsiden her i landet. Ta det med ro, jeg vet hva du tenker.
Ja, det er noen som har det fælt her, ja, noen kan alltids få det bedre, og ikke alt fungerer. Men sånn stort sett, er det meste på plass i Norge materiellt sett. Vi har mat på bordet, klær på kroppen. Vi lever stadig lengre, vi kjeder oss til døde, vi reiser på to eller tre ferier i året. Og vi er verdensmestere i å klage. Men som jeg skrev i starten på denne teksten, når kampen for å overleve ikke lenger er det som preger hverdagene fødes nye drømmer.

Så hva drømmer jeg om? Jeg som har alt?

Jeg drømmer om litt mer vennlighet. 

Litt mer empati. Litt mer storsinn i debattene. Litt mer dannelse. Litt mer medmenneskelighet. Litt fler ømme, myke hender. Smil. Latter. Og at vi husker å si takk for at det gikk så bra for oss. For når det er sol på den siden av gaten vi står på for øyeblikket, må det nødvendigvis være skygge på den andre. Og solen har en tendens til å flytte på seg i løpet av døgnet. Her hos oss blir det også mørkt, det blir natt en gang i døgnet. Alle de mørke timene på myke drømmeputer i dyre senger. Og den kløen midt på ryggen som armene er for korte til å gjøre noe med blir stadig sterkere. Jepp, selv om sengene er myke, er vi på verdenstoppen som konsumenter av innsovningspreparater. Jeg tenker ofte i de svarteste vargtimene: Hva er det jeg ønsker mest av alt i verden? Jo, at noen kunne stryke meg over pannen å si at det går nok bra til slutt. Men det er ingen som stryker en voksen mann over pannen og sier slikt. Det er vel derfor vi sover så dårlig her på solsiden?