JAKTEN PÅ ÆRLIGHETEN

JAKTEN PÅ ÆRLIGHETEN.

Vi lever i "ærlighetens" tidsalder. Folk står fram og bekjenner det ene eller det andre.

Det er ikke lenger nok å skrive en bok eller et teaterstykke. 

Media sier: Ok, vi kan godt skrive om det/deg, men hvordan skal vi vinkle det?

Vinkle det? Jeg har skrevet et nytt teaterstykke, og jeg vil gjerne at folk skal få vite om det!

Nei, det holder ikke, har du ikke noe annet du vil fortelle om? Nei, det har jeg ikke.

Å bli berømt i Norge er en smal sak, en enkel sak. Jeg er akkurat passe berømt.

Jeg lever en behagelig liv, jeg er på stadiet "Har ikke vi truffet hverandre før?" Jeg vil ha det slik.Jeg vil ikke ha folk inn i stua, jeg vil ikke sitte på en strand med min kjære i fanget og med en orkidé bak øret, smile fjollete med en paraplydrink i hånden og en snakkeboble over hodet som sier: "Homolykken smiler i Thailand!" Jeg vil ikke fortelle om den gangen jeg trodde jeg hadde kreft, eller da pappa døde. Ja, jeg vet at jeg er dum, jeg kunne vært mye mer berømt om jeg hadde fortalt om dette eller hint. Men som sagt, jeg vil ikke være mer berømt enn det jeg er. Dessuten har jeg brent meg på pressen, som er der når det går opp, men som også er der VELDIG når det går ned. 

Ærlighet? Jeg er ganske ærlig på bloggen min. 

Da jeg i sin tid skrev at jeg hadde sluttet å drikke fikk jeg høre at folk sa: 

"Visste du at han hadde et alkoholproblem? Jeg ante ikke det altså!" Vel, jeg hadde ikke et problem med alkohol, men jeg kunne ha fått det om noen år. Derfor sluttet jeg å drikke. Men i stedet for å få kred for å ta tak i noe som kunne ha blitt et problem er jeg nå blitt en "tørrlagt alkoholiker" i enkeltes bevissthet. Folk hvisker stille i selskapslivet og spør forsiktig: "Du vil vel ikke ha et glass vin du som...?""Nei" svarer jeg "det vil jeg ikke, jeg drikker ikke lenger, fordi jeg var i ferd med å miste meg selv på bunnen av en vinflaske, men nå er livet lyst og har aldri vært bedre, men jeg tar gjerne et glass vann takk!" Verten ler en fjollete latter og løper mot kjøkkenet. Hepp, sier jeg.

Nei, ærlighet varer ikke alltid lengst, og den lønner seg nesten aldri i det offentlige rom. For det er noe klamt og ulekkert med folk som pøser ut private ting, og den naive ærligheten din kommer tilbake til deg og treffer deg i bakhodet når du minst aner det. Bruk pressen med vett og forstand, og ikke oppsøk de røde løperne om du ikke er nødt til det på grunn av jobben.

Men som sagt. Vi lever i ærlighetens tid. Vi er blitt 5 millioner små Frk. Detektiver som jakter på sannheten om venner, naboer og ikke minst om politikere. Sannhetens SKAL fram og alle steiner skal snus! Slik går refrenget i media og ellers. Jakten på ærligheten. Alt skal bekjennes. Lik i lasten aksepteres ikke i Lykkeland, der alt er solskinn og fritt for snusk og fanteri.

Takk Gud for at jeg er dramatiker. At jobben min er å ljuge.

Men det forandrer ikke det faktum at folk sier om det jeg skriver:

"Ja ja, du kan fornandre navn, steder, whatever, men jeg vet at det der handler om deg selv!"

Ja da, alt jeg skriver er sant, for å sitere Ellisiv Lindqvist.