JO HEDDA, SLIKT GJØR MAN!!!

JO HEDDA, SLIKT GJØR MAN!!!

Jeg har sett Nordland Teaters "Hedda" - en blanding av Ibsens første utkast av et av verdens mest beryktede teaterstykke og den versjonen vi kjenner som Hedda Gabler. Ibsen skrev først "Hedda" som råutkast, men da satte fru Suzannah foten ned og sa: "Dette kan du ikke gi fra deg, det er for rått."

Og slik ble det. En mer nedtonet Hedda Gabler ble den offisielle.

Jeg er ikke teaterkritiker. Og jeg er inhabil. 

Jeg kjenner de fleste som er ivolvert i denne produksjonen, både på og bak scenen, noen er også mine venner. Men dette er min private blogg. Jeg skriver dette for egen regning. 

Det er de fleste kvinnelige skuespilleres drøm å få spille Hedda Gabler, kanskje den mest tricky kvinneskikkelsen Ibsen har skrevet. Og i Nordland Teaters oppsetning er det Ingvild Holthe Bygdnes som spiller henne med brask og bram, leverer en uredd og "ny" tolkning som det står stor respekt av. Allerede i Heddas første scene spiser hun bløtkake med hendene så kremfløten skvetter, vi får se henne splitter naken, bare med portrettet av sin far som skjold mot verden. Og det "vanlige" bildet av Hedda Gabler pulveriseres foran øynene våre. Holthe Bygdnes er en "moderne" skuespiller i form, replikk og beveglser. At virker som det hentes opp i øyeblikket, og vi lurer hele tiden på hva hun kommer til å finne på der historien ruller videre. 

Men blir Hedda "ny" og moderne bare fordi man bytter ut plysj og brokade med lekker sofa fra bolia.com, stål, tre, glass, og fiffig gasspeis gjemt inne i et uttrekkbart salongbord? Nei, det blir den ikke. Den største, og kanskje eneste innvendingen jeg har til denne oppsetningen er manuskriptet. Eller den ukonsekvente moderniseringen av teksten. For hvem sier "assessor" i dag? Og replikker som: "Men hvem skal følge Thea hjem?" er vanskelig å slippe unna med i et moderne funkishus anno 2012. Særlig når Thea virker å være en oppegående kvinne som har tatt seg til byen alene, reist fra mann og stebarn, og ser ut til å kunne gå alene hvor som helst? For når man bytter ut møblementet, må man følge på med resten, og teksten bærer tidvis preg av Ibsensk kanselispråk. Jeg tror en fullstendig modernisering av teksten hadde gjort denne forestilingen bort i mot feilfri. For dette er stort teater!

Stein Winge har svingt taktstokken over et ungt ensemble som hiver seg utpå med dødsforakt. Den gamle ringreven har lokket fram en Tesman (Kristian Winther) som spilles med voldsom kraft og humor, sårhet og tvil i all sin ynkelighet. En på grensen desperat Eilert Løvborg (Lars Melsæther Rydjord) en svartkledd istapp av en tante Julle (Kari Winge) en nerdete og dedikert Thea(Linda Mathisen) og for ikke å glemme Brack (Andreas Kolstad) den eneste hanen i kurven, som danser "Sexual healing" og pludrer med Hedda i enerom, men viser seg farlig når han øyner muligheten til å utøve makt i dette huset som lukter av visne blomster og liklukt. Et flott ensemble!

Å, jeg blir så glad når jeg går i teateret og får noe helt annet enn det jeg hadde ventet. Dette ER nytt, friskt, syrlig og trist som faen. Og Stein Winge setter fingeren på den største folkesykdommen av alle. Vi er verdensmestere i å kjede oss til døde i dette landet hvor vi ikke mangler noen ting. For Hedda kjeder seg til døde. Hun går og venter på at noe skal skje. En dåd, eller noe, hva som helst. Og hun smir renkene sine, og blir den utløsende faktor for alt det vonde som hender med alle som kommer i hennes nærhet.

Nordland Teaters "Hedda" er noe av det fineste jeg har sett på mange år. 

Men jeg er som sagt inhabil. Men jeg vet når teater rører ved noe dypt der inne.

Og denne forestillingen rørte meg dypt. Det er derfor jeg skriver dette.

Forestillingen er på turné i Nord-Norge nå, og om du er i nærheten, løp å se!

Og for å si som en av de fire unge mennene som satt bak meg på premieren:

"Ja ja, nå skal vi sitte her å se på denne gamle jammerdalen av gammel dritt i to tre timer, puh!" 

Men bare etter en halv time hørte jeg den samme mannen hviske til sidemannen:

"Dæven steike, dette er tøft altså!"