VI, OG DE ANDRE

VI, OG DE ANDRE

Krake søker make. Det ligger i menneskets natur. 

Vi søker mot dem som ligner oss selv, de vi kan speile oss i, som kan speile seg i oss. 

Men der alt skal ligne på alt vil noen til slutt falle utenfor. En farge vil stikke ut, en lukt, en lyd, noe som forstyrrer bildet, vår oppfatning om hvordan vår verden bør være. Vi liker å ha det ryddig rundt oss. Vi ønsker at ting skal være slik de alltid har vært. Vi skammer oss over det vi kommer fra, men vi lengter til mors kjøttkaker, til den sommeren da alt var sol, til det uforandelige, det evige, det som vi tror er vårt eget.

Vi sier at verden ikke lenger er den samme, men vi nekter å innse at vi har forandret oss med den. Jeg er den samme, du vet hvor du har meg? sier folk til hverandre. Og like barn leker best? En forslitt sannhet som ikke lenger er en sannhet. Men tiltrekker motsetninger hverandre? Vel, motsetninger skaper friksjon, konflikter og nye ting. Jeg er i en alder der jeg sitter ved middagsbord der de fleste er skjønt enige om det meste. Det er vi, og så er det de andre. De som ikke forstår. De vi ikke liker. De mindre begavete, de plumpe menneskene, de med dårlig smak, som leser dårlige bøker, ser dårlig film, ja, du vet hvem jeg mener, gjør du ikke? Harryfolka, de populistiske. Vi snakker ikke høyt om dette, men det ligger i underteksten, i pausene, i ordene bak samtalen.

Samtidig lever vi i en individualistisk tid. Vi krever å bli sett som enkeltmennesker. Vi vil gjerne stikke litt ut fra den grå masse. Vi vil være noe. Noe eget. Mens vi rykker i lenken søker vi stadig tilbake til våre egne, til våre forbundsfeller, dem vi stoler på, de som ikke slår i bordet, sier stygge ting, de som holder seg til manuskriptet, den tause avtalen alle dannede mennesker forholder seg til. Ja, det kan bli ensomt å stå bundet midt ute i konformitetens luftegård, kjenne lenken stramme, at pusten går og brystet blir trangt, og du brenner inne med den du egentlig er, den du aller helst vil være. En rebell blir invitert i to eller tre selskaper, så er det slutt. Nei, det mennesket orker vi ikke. Det blir for mye for oss. Vi må ha ro ved matbordet, vi er dannede mennesker. Ikke slike vulgariteter takk.

Jeg sitter ofte på teater og tenker: Hvorfor reiser ingen seg og roper "Hva er dette for noe dritt?" Hvorfor reiser ikke jeg meg og gjør det? Jeg tør ikke. Jeg kan kjenne at det vrenger seg, men jeg tenker, det tar seg sikkert opp i andre akt. Jeg leser bøker. Jeg kaster dem i veggen. Jeg sier til min kjære: Hvorfor skriver forlaget at "dette er sansyneligvis årets viktigste bok" på baksiden av coveret? Dette er jo en drittbok! Men jeg tør ikke skrive det på Twitter eller Facebook. Jeg kjenner for mange. Jeg kan støte noen. Jeg kan miste jobb, bli svartelistet. Så jeg sitter og ser seks eller åtte episoder av en tv-serie som stinker, jeg leser lydig det andre leser, ser det som er et "must" - feige lille jeg:-)

Det er vel derfor jeg reiser mer og mer. Vekk fra flokken. Inn i en fremmed folkemengde. Forsvinner inn i noe jeg ikke kjenner så godt. Der min mening ikke regnes, der den ikke får følger. Der jeg kan reise meg å gå midt i første akt. Der jeg kan si hva jeg vil uten at det koster noe. Har jeg et poeng?

Ja, jeg tror det. Jeg synes Norge er blitt så lite. Rommet for debatt og meninger så trangt. Jeg savner bråk og råtne tomater, friksjon og konstruktive konflikter, lyst, glede, optimisme. Jeg savner rebellene. De som spydde på duken. Gutta fra way back som stakk hverandre med gaffel på Theaterkaféen, som sto oppe i Ekebergåsen og ulte mot månen. Som blandet blod i morgengryet, som møtte hverandre til duell for en mann eller en kvinne. Jeg savner at det skal koste noe. At det skal handle om noe. At vi skal ville noe mer enn neste premiere, at det som teller er at det skal komme folk i salen. Litt mer politikk i kunsten!

Ok, dette er min blogg, mine savn, mine tanker, mine ord.Du trenger ikke være enig. Men jeg er åpen for diskusjon.Jeg synes bare vi har hatt motoren på tomgang så lenge. Det er ikke bra for klimaet. Jeg mener klimaet i kulturlivet. Jeg har blogget om slikt som dette før, og høstet kommentarer som: "Men så flytt da for faen, om alt er så jævlig her!" Eller: "Godt at du er så feilfri og begavet da!" Helt ok, jeg tåler det. Jeg mener bare at kunsten ikke bør ha det for trygt og godt. At vi bør rasle litt mer med sablene.
Det var bare det. Men det gjelder selvfølgelig ikke oss, det er de andre:)