AS TIME GOES BY

AS TIME GOES BY

Jeg tror vi lever flere liv. Vel, om man ikke bryr seg om den sedvanlige kjøreplanen.

Jeg er snart 57 år, og på mørke dager kan jeg tenke, nei, ikke så fort da, det var da veldig som tiden går! Timeglasset, det er mer sand i den nederste beholderen enn i den øverste. De fine kornene sildrer sakte ned, en jevn rytme som er selve livet. "Sett spor etter deg før livet lukker seg rundt deg." skrev Karen Blixen i et brev fra Afrika. Hun, selveste livskunstneren, drømmefangeren, som reiste til Amerika på slutten av livet og ble feiret som en popstjerne. Ja, jeg tror vi lever flere liv i livet, om vi tør ta tak i alle de uante mulighetene som ligger der rett under nesen på oss. Nei, jeg er for gammel til ditt eller datt, sier folk. Jeg kan da ikke bare reise, nei, jeg kan ikke det! er refrenget. Og så sitter man der foran flatskjermen i den gamle stolen med solid sittegrop, og plutselig en dag når beina ikke bærer lenger, tenker man kanskje, hvorfor reiste jeg ikke den gangen jeg fremdeles kunne sette den ene foten foran den andre og forlate dette rommet jeg nå er fanget i? 

Jeg har et livsmotto, det går slik: "Travel the world, see it all. Then death will be just another flight!" Ok, jeg skal ikke være så høy og mørk at jeg ikke innrømmer at jeg måtte bli 50 før jeg forsto at livet er nå og ikke om en stund:) Og etter at jeg forsto det, sier jeg ikke: Vi tar det siden. Nå sier jeg: Vi tar det nå! Min kjære sier at jeg "alltid har en ferdig pakket koffert" for påkommende tilfeller, og det stemmer. Jeg mener, vi er jo bare gjester her nede på jorden en stakket stund, så hvorfor skal vi hele tiden late som om vi er så jævla bofaste? Sette gjerder rundt det som er vårt, late som om livet varer evig og at vi kan ta med oss all den dritten vi samler på oss videre til et sted vi ikke aner noe om? 

Før i tiden levde folk mer etter skjema. Det var slit og strev, og ei stusselig gullklokke til slutt. Noen fikk medalje av kongen på jakkeslaget på den slitte blådressen. Jeg husker min egen morfar, en mann som gikk stille gjennom livet, da han sto strunk med mormor ved siden av seg, den blanke medaljen. Den lille hatten til mormor, vesken, de hvite sommerskoene, blondekragen på kjolen. To gode mennekser, de jeg kommer fra, jernverksarbeidere, slitere. Som etter et langt liv ikke orket mer enn å sitte i en stol og hvile ut etter en lang arbeidsøkt. Jeg har dem alltid med meg. Tenker på hvor heldig jeg er som er født inn i en annen tid enn dem, men tar med meg verdiene de levde etter. Mormors undring foran en rosebusk, tårene i øynene hennes da bjørka fikk museører om våren etter en lang vinter. Morfars pipetobakk, den gode hvite og blå strikkejakken hans, de slitne men ømme hendene. Det lages ikke slike mennesker lenger. 

Så, jeg har liten takhøyde for folk som sutrer over egne liv, tapte muligheter.

Man har ikke tapt før livet lukker seg. Men mens det pågår ligger alle muligheter åpne.

Det er bare å reise seg, åpne en dør, gå videre. 

Det er så mange vidunderlige steder, og så alt for liten tid. 

Men livet er for kort for bare lengsel.