HVORFOR SKJELVER OSPA? VET DEN NOE?

HVORFOR SKJELVER OSPA? VET DEN NOE?

Jeg opplevde våren i all sin prakt i New York før påske.

Nå sitter jeg her ved vinduet i Oslo og skriver, ser ut på hagen der noen forvirra påskeliljer ser opp på de lette snøfillene som daler fra himmelen. Gåsungene lyser også gult i det store treet ved gjerdet mot naboen, og stokkroser, lupiner og andre overivrige vårblomster har stukket hodet opp av bakken, strekker seg mot lyset, som i dag filtreres gjennom et grått skydekke. 

Det er noe med våren, sier alle, jeg føler meg så lett. Ja? 

Våren for meg er en tid da man pakkes ut av kokongen, henger den trygge vinterfrakken tilbake på plass innerst i boden, rydder vekk beksøm og annet mindre glamorøst fottøy. Man ser seg selv i den harde morgenlyset ved speilet når man kler på seg, ser den melkehvite trøtte huden som har vært stuet vekk bak lag av tekstiler. Nå skal den ut i solen, den krevende spotlighten som lyser både på fattig og rik. 

Ja, det er noe med våren! Den er en feberaktig tid da man ikke kan tillate seg å være lei seg. De lyse dagene, den gjennomsiktige himmelen innbyr til lykke, krever latter og softis, alt vi har lengtet mot i alle disse mørke dagene da håpet bare var en strime lys i horisonten, og det aldri mer skulle bli sommer. 

Våren? Den fyller meg med skrekk. Den er den samme følelsen som når du står på et stupebrett, du vet det lille sekundet før du lar deg falle, før du hengir deg til den løse lufta og alt ligger åpent. Våren er skummel i alle sin gru, sin småblomstrete irriterende lykke:-) Nei, gi meg høsten, det brune løvet som faller, den trygge blå vinterfrakken, de gode skoene, vinden som river tak i deg, som får deg til å lengte etter en kopp varm sjokolade, den gode boka, knitter i vedovnen i stua. 

Våren er best om vinteren. Våren er en flimmerdrøm som vi ikke helt husker alle detaljene i før den er her, med pollen, upussede vinduer og støv i krokene, skrekk for selvangivelse, moms og forskuddskatt, humler som plutselig flyr som F16 inn på kjøkkenet, veps som setter seg midt i syltetøyskålen, og fluer som surrer under lampekuppelen, fluer på veggen som har hørt det meste, men som fremdeles er lutter øre. Det eneste fine med våren er at etter den kommer sommeren, og etter sommeren kommer høsten.

Jo, det er en ting som er fint med våren. Blomstene. 

De vågale små, som stikker hodet opp av snøen. De som lever et kort og prangende liv, som har det største publikumet i hagen. Nei se! roper alle, og slår hendene sammen. Snøklokker, så tidlig! Ja, man kan lett bli overmodig av slikt. Man kan formelig høre stayerne stønne der nede under jorden, du vet disse langsomt voksende som skal stå i all slags vær til snøen igjen faller, de ærværdige gamle ur-staudene som kom til landet for mange generasjoner siden. Høstfloks, kjærlighetsurt, riddersporer, adelskapet, de kongelige i hagen, med blått blod i årene.
Jeg holder en soleklar knapp på dem, the late bloomers i hagen. 

Jeg velger meg april? Nei, jeg gjør ikke det. Men april valgte seg meg, i år igjen, og det er jeg glad for. Noen vårer har det blitt, og jeg håper på så mange som mulig.
Høsten kommer tidsnok. Jepp.

Hva er det jeg egentlig skriver om i dag? Blomster? Årstider? Nei, jeg sitter her og forsøker å skrive av meg et sinne, et sinne så stort at jeg tyr til blomster. Jeg er sint på alle de som ikke kjenner vekten av ord, som må vrenge ut av seg ord uten å kjenne på hva de betyr, hvor og hvem de treffer. Men jeg sitter også her og tenker på en historie om en blåveis, en historie jeg leste i går. Om en mann som tok saken helt ned på mikronivå. Han plukket en blåveis og la den i lomma. Ja, selv på Utøya ble det vår, i år. Vi burde alle bøye oss ned til blomstene. Jeg tror de har et hemmelig liv. 

Eller som poeten skrev:

Hvorfor skjelver ospa? Vet den noe?