JEG SIER BARE DET ALLE ANDRE TENKER!

JEG SIER BARE DET ALLE ANDRE TENKER!

Rommet for diskusjon blir stadig trangere. 

Vi jakter på ærligheten, men vil ikke ha den om den ikke ligner på det vi på forhånd bestemte oss for at den skulle se ut som. Og når sannheten viser seg foran øynene på oss i alle sin heslige gru, forsøker vi å tilpasse den, pynte på den slik at den blir til å leve med. Ja, for av og til må vi mennesker lappe sammen noe vi til slutt bestemmer oss for skal være virkeligheten, selv om det vi til slutt lander på ikke er den egentlige sannheten. Og sannheten er som tidligere sagt en mangfoldig slyngplante. 

Poet og skuespiller Alan Edvall skrev i en av sine tekster: "Sannheten består av angret løgn" Jeg liker det. Det ligger et kompromiss i de fem små ordene, en ydmyk tvil jeg kan leve med. For det er ingenting jeg er reddere for enn mennsker som lever sine liv uten å tvile. Folk som er skråsikre på at Gud finnes, at han ikke finnes, at de har rett, at alle andre tar feil, som skriker ut sine enkle løsninger for alt fra tomatdyrking til storpolitikk. Vi på den såkaldte venstresiden, vi som noen kaller kulturmarxister, vi som har hoppet på "den store skumle planen til den rødgrønne regjeringen" om å overgi landet til muslimene, kan lese de mest hårreisende karakterestikker av oss selv på nett og i aviser for tiden. Vi er kommunister, vi er verre en det, vi burde beskyttes mot oss selv, som ikke ser at fedrelandet går rett til hundene. Og ja, mange av mine venner og kollegaer blåser av det, sier, nei, dette kan jeg ikke forholde meg til, jeg gidder ikke å høre, jeg skrur av, tar en tur i skogen! 

Jeg har valgt å lytte til det som sies. Jeg har valgt å se rettsaken midt i kvitøyet så ofte jeg har orket. Jeg har lest hva han har sagt, hva han sier, og hørt hva han har tenkt å si. Alt han gjorde, alt ville gjøre, alt som han ikke fikk gjort. 

Og jeg tenker hele tiden på dette med ærlighet, jakten på sannhet. 

For hvorfor er jakten på sannhet så viktig i denne saken? Ville jakten på sannhet vært like viktig om det var en muslim som nå sto for retten? Nei, det ville den ikke. For vi hadde ikke behøvd å spørre oss selv: Hvordan kunne dette skje? Hvorfor? Og, er dette mennesket tilregnelig eller ikke? Skal han straffes eller få forvaring på en psykitarisk institusjon? Nei, ingen av de spørsmålene ville vært relevante. Da ville det handlet om: Hvorfor passet ikke PST på? Hvordan kunne en muslim kjøre opp foran høyblokka og sprenge den i lufta, og så dra ut til den øya osv? Og mange ville ha skreket seg hese: HVA VAR DET VI SA!!! Ingen av de spørsmålene er relevante nå. Nå er det bare, er han syk, eller er han frisk? 

I disse dager blir demokratiet hardt utfordret. Og det virker som det holder stand.

Takk Gud for at vi har et rettsvesen som ikke gir seg når snurte journalister sutrer fordi de ikke får vise morderen på direktesendt fjernsyn. Takk Gud whatever for at dommerne vet forskjell på en rettsak og en vulgær realityserie.

Så får det heller være at en meddommer må gå pga av en status på Facebook skrevet med ryggmargrefleksen, og at han i ettertid flåsete sier: "Jeg skrev bare det alle andre tenker!" Men der tar han faktisk feil. Man kan ikke ta alle andre til inntekt for det man selv sier. Og det er faktisk slik at mange har gått i seg selv i disse månedene etter at det forferdelige skjedde. Jeg kjenner mange som har vært ihuga motstandere av muslimer og andre "fremmede" som har kommet til ny erkjennelse etter 22.7, og det er bra. Og jeg har endret holdninger på mange områder selv. Jeg er mer nøye med hva jeg sier, og enda mer nøye med å slå ned på folk som prater svada om ting de ikke vet noe om, som stigmatiserer store grupper uten å ha dekning eller faktabasert kunnskap for sine påstander. For dette har jeg mistet venner på nettet og i det virkelige livet. Ja, so what! 

For denne saken er enkel. En morder står for retten, som mordere som regel gjør når de blir tatt. Han skal dømmes, og det er retten som skal dømme ham. Det kan verken du eller jeg gjøre noe med.

På fredag da alle detaljene om Utøya kom opp til overflaten måtte jeg skru av radio og tv. Jeg følte at gulvet begynte å gynge, at jeg ikke fikk puste, at følelsene begynte å ta overhånd. Men han skal ikke dømmes ut fra følelser. Han skal dømmes etter norsk lov. Og saken vil ende i en slags "sannhet" som vi må prøve å leve med. Så får vi håpe vi evner å se lignende skyggeplanter når de igjen dukker opp i egen hage, i egen familie og vennekrets. Det er vondt, men det er det eneste vi kan gjøre. For ondskapen er ikke de andre, den er midt i blandt oss. Den kan være oss selv. 

Men jeg velger å tro at vi kommer styrket ut i den andre enden.

Om ikke, ser jeg ikke så mye vits i noe som helst.