DET STORE VI

DET STORE VI

Jeg er skuespiller og dramatiker. 

Jeg er ikke så veldig smart, ikke i forhold til mange andre som skriver kronikker på nettet. 

Alt jeg skriver er drevet av følelser, følelser i hjerte og mage. Hjerte og mage er ikke særlig skattede størrelser i den offentlige debatten. Derfor skriver jeg dette, uten å være verken politisk kommentator eller akademiker. Jeg skriver det som en følsom sjel som blir usikker når alt for mange mener det samme. Som et menneske som har en bryter som slår seg på når rommet for diskusjon blir så lite, og meningene så entydlige i det offentlige rommet, og du arresteres for å være en enslig svale på mediahimmelen. 

I tillegg kappes synserne om å skrive det beste innlegget i debatten, og mange av dem skaper seg store karrierer som rikssynsere i disse dager når "den viktigste rettsaken i fredstid" rulles i gang. Og etter dagens dyst sitter de på Twitter og gir hverandre klapp på skulderen for "viktige" kronikker og x antall tv-opptredener med "gode" poenger som de fikk gjennom ruta. Og så ler de litt hø hø over den eller den som sa noe dumt eller "rotet det til" for seg selv osv. Jeg blir kvalm av det rett og slett. 

Jeg er ingen enslig svale på mediahimmelen, jeg skriver bare på denne bloggen som har en liten gjeng trofaste lesere. Og jeg undrer: Hvorfor er denne rettsaken så viktig? Og er den så viktig at NRK må sende fra sitt "terrorstudio" fra 0700 og morgenen til klokken 1700 på ettermiddagen? Ja, jeg vet at både tv og radio har av og på knapp, at man kan skjerme seg for dette med å ikke se på. Jeg forstår også at de pårørende og etterlatte har krav på en grundig gjennomgang av hvert enkelt tilfelle. Men må hele folket ha det? Trenger vi å sitte tårevåte foran flatskjermene som vi gjør ved kongelige bryllup, OL og andre store arrangementer? Jeg får en kvalmende fesjå-følelse av det hele når NRK-journalistene legger ansiktene i alvorlige folder i traileren til disse sendingene, og sier med stor tynge: "Vi vil gi deg alt du trenger å vite under rettesaken, sannsyneligvis den største osv..." For er vi så følelsesmessig avstumpet at vi må ha det inn med teskjeer hvor fryktelig det er det denne mannen har gjort? Må vi utsettes for ti timer lange tv-sendinger hver eneste dag i mange uker for å komme til bunns i noe som kanskje ikke lar seg forstå? 

Jeg synes alle vi som ikke har hatt et våpen rettet mot oss, vi som ikke har sittet på et kontor og opplevd at vegger og tak plutselig raser sammen rundt oss, burde slå av fjensynet i sympati med de som har opplevd det, og ikke sitte og gasse oss foran flatskjermene.

Men som sagt, jeg er bare en skarve dramatiker, jeg forstår meg ikke på dette. Og kanskje jeg tar feil. Muligens er vi blitt et folk av kikkere? Kanskje er vi så mettet av realityserier at vi ikke lenger evner å se forskjell på virkelighet og fiksjon? Jeg kommer ikke til å se på. Men jeg tenkte en stund på å skrive fiksjon om det. En eneste setning skrev jeg. "Mannen som gikk forbi.." skrev jeg, og lenger kom jeg ikke før jeg følte trang til å kaste opp. Ok, jeg er et menneske som er glad for at jeg har et hjerte og en mage som fremdeles fungerer. At jeg velger å ta avstand fra alt dette fokuset kan dere skrive på kontoen for at jeg kanskje er dum i hodet. Men når alle hyler og løper samme vei er det noe som stritter i meg. Og jeg er alt for gammel til å tro at det bare finnes én sannhet. Sannheten består av en million puslebiter som ikke lar seg sette sammen. Så derfor må vi stole på at de som skal dømme i denne saken makter å lime sammen noe de bestemmer seg for er en slags sannhet som vi alle kan leve med. Nå har røkla allerede "stemt ut" ett sett med psykiatere, og siste slaget har ennå ikke stått...