DE SULTNE BARNA I AFRIKA

DE SULTNE BARNA I AFRIKA, ELLER WHATEVER...

Den setningen jeg husker best fra den gangen jeg var barn er:

"Spis opp maten din, tenk på de sultne barna i Afrika!"

Og vi satt ved bordenden, slurpet i oss torsketunger, hvalkjøtt, sild og andre vederstyggeligheter mens bilder av de små sultne barna med store mager og tårevåte øyne flimret et sted bak øynene.

Jeg tenker fremdeles på de sultne barna i Afrika, får dem liksom ikke ut av hodet.

I går samlet TV-aksjonen inn mer enn 200 millioner kroner som skal brukes til å plukke opp dritten etter den hvite mann i store deler av verden, små utspekulerte miner og klasevåpen som ligger igjen etter verdens mektige kvinner og menn.

Og her i gamle Norge vasker Ahmed og Mohammed hverdagsdritten etter oss herrefolket. Kjører oss rundt i taxi, trikk og buss, vasker bestemødrene våre bak, tar legestillingene i utkanstrøk der ingen karrierebevisste nordmenn gidder å dra, spyler byen etter at vi har feiret demokratiet og oss selv på 17. mai, ja, stort sett...

I min barndom var svarte mennesker ikke særlig synlige i hverdagen, de var på skokrembokser og fruktposer. Husker du skokremen Negro, eller cigaren Sorte mand?

Nei, det gjør du sikkert ikke, men om du gjør det, husker du også formaningen om å spise opp maten og tenke på de sultne barna i Afrika.

Men det er ikke så lett for foreldre å si: "Tenk på de sultne barna i Afrika" lenger, for bordet fanger og samvittigheten tikker inn. For vi vet at noe er galt et sted, vi vet at for at vi skal kunne fortsette å ha det så bra som vi har det, må de sultne barna i Afrika fortsette å være sultne. For at vi skal ha tilgang til kurer mot aids, bli prioritert i kreftforskning og annet, kan ikke fokus ligge for mye på Afrika. Så vi betaler avlat med et par hundrelapper når bøssebærerne banker på døren. Skaffer oss et par fadderbarn osv.

Gir noen slanter slik at mor og barn kan gå ut på markene uten å bli sprengt ihjel av miner og annen dritt som ligger på lur i det brunsvidde gresset.

Det er ikke noe galt i verken å gi penger eller å ha fadderbarn.

Jeg gir og har fadderbarn selv.

I går kveld så jeg den amerikanske filmen "The Help" på kino, en vakker og trist film om svarte hushjelpers situasjon i Missisippi på 50 og 60 tallet. Under filmen tenker du, Gud, så fælt det var den gangen, at svarte mødre måtte sette bort ungene sine for å passe hvite bortskjemte kvinners barn! Hvordan kunne de?

Men altså, om du går rundt i Paris eller i New York City i dag, så ser du akkurat det samme; fargede hushjelper eller barnepiker som leier ungene til kindergarden eller til skolen. Og i Norge? Slik er det vel ikke her?

Nei, kanskje ikke det med svarte hushjelper og barnepiker, men vi har fostret et underklasse her i landet. En klasse under arbeiderklassen, som vi ikke liker å vedkjenne oss.

Min venninne sa forleden: "Jeg har ikke noe i mot at folk velger å sitte i kassen på Rimi, jeg vil bare ikke at min datter skal gjøre det!"

For vi har så store drømmer for barna våre her i dette landet, og de kan stort sett bli hva de vil...

Og når enkelte sier: "Er det plent umulig å bestille en ærlig hvit norsk taxisjåfør lenger?" må jeg nesten le. For svaret ligger rett under nesen på oss. På samme måte som når noen sier:

"Min mor har fått en hjemmehjelp, hun er veldig søt og flink, men mor forstår ikke hva hun sier!" For svært få av oss vil vel råde våre egne døtre til å ta en tung og dårlig betalt jobb uten videre muligheter for å bygge en karriere?

Nei, våre sønner og døtre skal bli leger, advokater eller akademikere.

Og så får andre ta dritten etter oss.

Dritten som snart vokser oss over hodet her i lykkelandet.

Ja, det var mye enklere å tenke på de sultne barna i Afrika før.

Den gangen de bare var en kuriositet på papirposer og krydderbokser.

Nå flyter de i land ved Gibraltar etter et desperat forsøk på å svømme mot friheten, eller sprenges ihjel av en mine eller noe annen dritt som ligger slengt igjen etter en meningsløs krig.

I går ga jeg noen penger.

Jeg løfter mitt hode i skam.