DEN TRYGGE FRAKKEN
Høsten, denne trygge frakken du svøper om kroppen, tåka som legger seg, de brune staudene i hagen, en gjenglemt og forvirret rose, noen ringblomster, fyr i ovnen, bjørkeved levert på døra, varm sjokolade og forsiktig tassing i raggsokker over gulvplankene, ømme blikk, ikke disse krevende sommerblikkene fulle av forventning, men stille ettertanke og ro. Jeg elsker høsten. Jeg elsker årets høst mer enn noe. For dette har vært vår mismots sommer, for å stjele noen ord fra William Shakespeare og vri litt på dem.
Og sommeren er best om høsten, enda bedre om vinteren, da lyset bare er en strime håp i horisonten, og du tror at grønt er en farge som er slettet av paletten, og isroser er det eneste du ser når du skraper verden fram i kjøkkenvinduet.
Men nå. Høst. Bladene drysser.
Modne pærer i treet, katten i vinduet, litt mer medgjørlig og ikke så jaktklar og selvsikker nå når det brenner i ovnen i stuen, og venting utenfor et lukket vindu kan være en prøvelse for en gammel giktbrudden hannkatt.
Snart skal amaryllis-løker settes i potter, georginer graves opp, hagemøbler settes i boden, og gressklipperen parkeres for sesongen.
Norge om høsten er fineste landet i verden.
Velkommen skal du være!
Sa han som reiser til rester av sommer og 22 varmegrader i Paris.
Men lopper i blodet og vagabond ways er fint det og.
Og den trygge høstfrakken er hentet fram fra kottet, knappene like blanke og fine.
Nå tar jeg den på meg, logger meg ut i livet.
Fin dag til deg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar