WHEN THE FAT MAN SINGS

WHEN THE FAT MAN SINGS

Jeg har prøvd alt, annanas, hvitvin og kokte egg, purresuppe, egg og bacon, lavkarbo, ikke spise, ikke drikke, ikke puste, men jeg forblir den samme lubne slugga som ikke blir kvitt de fem seks ekstra kiloene rundt magen. Ok, om jeg trimmer mye blir jeg tynnere, men trim er så kjedelig, jeg kan gå i fem timer uten problemer, men jeg løper ikke, jeg går ikke inn i et treningsstudio sammen med alle disse syltynne menneskene som løper som gale over rullebåndene med Madonna i øreklokkene, du vet, disse som står opp seks om morgenen for å rekke en økt før de går på jobben. Jeg er en bedagelig levemann som kan takke seg selv for at han er ei blubbe med hang til får i kål, fløteis og hjemmelaget pizza med mozarella og Serranoskinke:-)

Nå sitter jeg her, sunn og frisk, tenker på hva jeg skal spise til frokost, og har landet på gresk yogurt med honning, frukt og nøtter, og det er jo veldig sunt, trodde jeg, men neida. For honning er djevelens verk, nøtter er fetende, og banan var også livsfarlig her om dagen, wtf..

For den ene dagen forteller avisene deg at du skal spise kjøtt, neste dag er du døende om du setter tennene i en svinebiff. Så er det karbohydrater du skal holde deg unna, men neste dag er denne karbohydratfattige dietten direkte skadelig.

I går satt jeg foran flatskjermen og så NRK Puls der konfektmafiaosaen Pascal viste fram det siste innen kallorifeller, små lekre petit fours, utkrøpne bomber med nougat og fløte toppet med pisasjenøtter og annet hjerteflimmerfremkallende snadder. Men hemmeligheten, sier den franske gründeren, er å kun spise en biteliten bit etter middag, ikke gjøre som nordmenn flest som holder seg unna sjokolade og dessert hele uken, for så å spise en halv kvadratmeter Firkløver i helgen.

Jeg er ikke så glad i sjokolade, men iskrem!

Jeg og min kjære kan kalve innpå en 2liters krokanisboks i løpet av Nytt på Nytt og Skavlan, den utspekulerte kjølige fløteisen glir ned i svelget samtidig som blodsukkeret stiger over toppen av Glittertind, skjønner? Er det rart man er ei blubbe? For det er jo ikke det samme med noen ynkelige gulrotpinner i en glass sammen med en trist dressing når man skal kose seg etter en slitsom uke?

Men nå skal jeg altså ut på de skrå bredder for å synge noen trudelutter igjen, og jeg må ta meg kraftig sammen. For hvem vil se på ei blubbe som står og rister på flesket bak monitorene?

Som ikke tør å løfte armene i redsel for at en del av kroppen som er ute av kontroll skal blottes i det ubarmehjertlige lyset fra følgespotene?

For det er et helvete å være et menneske som legger på seg bare man ser et bilde av en bløtkake i et ukeblad!

Men så tenker jeg plutselig en annen ting her jeg sitter. Når jeg blar i gamle bilder fra den gangen jeg var mye yngre og skikkelig tynn. Hvorfor var jeg ikke lykkelig da? Hvorfor gikk jeg rundt og følte meg feit og stygg den gangen også?

Kanskje det er slik det skal være, at man aldri blir fornøyd med sitt eget utseende?

Eller er det kanskje heller slik at de stakkars små kiloene jeg veier for mye ikke er så viktig?

At jeg skal være glad for alt det kroppen min kan gjøre?

For den kan det meste fremdeles, elske, gå i trapper, røre seg etter musikk, av og til faktisk danse, løpe, bøye seg ned for å knyte skoene.

Men det er et helvetes press dette her med vekta!!!!

Ok, jeg tar litt mindre honning på yogurten og går en veldig lang tur etterpå!

Og så får jeg heller hviske meg selv i øret de små ordene som jeg alltid hvisker rett før jeg går ut under scenelyset:

Alt går, sa purka, og spente på seg korsettet!

Og så, off to Paris! Byen for de helt store slankekurene, ha ha.