LYKKELAND

LYKKELAND

De små tingenes tristesse er vårt evangelium her oppe på berget.

Dette velsmurte demokratiet som aldri blir godt nok.

For statsbudsjettet på 1000 milliarder får mange av oss til å rive oss i håret, skrike oss hese over bestemor som ikke får plass på gamlehjemmet, eller at NRK skal ha 108 kroner mer i lisens. For ikke å snakke om at "dette rød/grønne helvetet" øker matmomsen med 1%, og pressen er selvfølgelig raskt ute med en tårevåt småbarnsfamilie på forsidene som sier at "nå må vi kanskje droppe lørdagspizzaen og barnetimeposen til de stakkars små på lørdagskvelden!"

Jeg får en synkende Sudan-ørken-følelse når jeg leser avisenes hovedoppslag, for det er elendighet herifra til glade jul.

For er det ikke monsterflått så er det renta, er det ikke snikende demenssymptomer, så er det skrekkoppslag om at lavkarbodiettene er livsfarlige for hjerte og kar, jepp, mens vi raskt zapper forbi tv-bildene av utmagrede kvinner som står med hevede armer mot himmelen og roper om at regnet må komme.

For her i Lykkeland liker vi ikke forstyrrende bilder som kan ta fra oss retten til å klage, hyle opp om våre egne problemer, som er, om vi tør å ta en rain check på virkeligheten, ja, de små tingenes tristesse, her i dette lille landet hvor nesten ingenting skjer.

Og apropos barnefamilier, det er bare litt over 25% av den norske befolkning som er småbarnsfamilier, men allikevel blir disse alltid hentet fram fra barnehagekøene når det skjæres ned her og der. Av og til blir jeg så drittlei disse barnefamiliene som får sine 15 minutes of fame i mediene hver eneste høst når Sigbjørn Johnsen står og messer krisetallene for det norske folk, i år med en festlig Don Corleone-hatt riktignok, ha ha...

Jeg tror vi må være så rike som vi er for å ha det så fælt,

være så friske for å være så syke.

Hvor jeg vil med denne teksten?

Jo, jeg mener at vi har det veldig godt her i landet, i lykkelandet, so to speak.

For mens nesten hele Europa og USA vakler, burde vi ta tilbake et ord som ikke er moderne her hjemme lenger, og ordet er "takk" - husker du det ordet?

Takk for at vi har gratis skole, rett til hjelp når vi blir syke og gamle, for at vi har ytringsfrihet, som vi stort sett bruker til å sitte på Facebook og Twitter og skrive statuser som "å nei, feber igjen, å nei, jeg kjeder meg så, å nei, katta er borte!" - eh, selvfølgelig fulgt av en endeløs rekke med bilder av barnebarn, konfirmanter og snapshots fra den siste New York-turen der været ikke ble som vi håpet på.

Takk for at vi har norsk pass, for at vi stort sett kan reise hvor vi vil, og komme tilbake igjen til et fedreland som tar i mot oss med åpne armer, men nei, TAKK sitter så langt inne hos oss her i Lykkelandet hvor bompengeringer og bensinpriser "snart kommer til å kvele oss om ikke Siv Jensen snart kommer til makta!!!!"

Så takk!

Takk for at jeg kan sitte her ved arbeidsbordet mitt og skrive dette.

Takk for at myndighetene ikke har stengt Google og internett.

Takk for at ingen dundrer på døra mitt på natta og drar meg ut av sengen og kaster meg i fengsel fordi jeg har skrevet noe på bloggen min som myndighetene mener er lansdsvik.

Takk for regnet som høljer ned her i dag, regnet som de fleste av oss hater, men som folk andre steder skulle gitt livet sitt for å få ned over de ynkelige åkrene sine, mens vi tapper det på lekre glassflasker med logoen VOSS og selger det videre til blodpris.

Takk for livet, rett og slett!

Men det å være i live er ikke nok her i Lykkeland.

For det er så jævlig mye annet vi må ha, fordi vi fortjener det!