KULTURKJERRING

KULTURKJERRING?

I går var jeg "kulturkjerring" - tok på meg den lange frakken, draperte et skjerf litt sånn kunstnerisk rundt halsen, og dro avsted for å se Høstutstillingen.

For det er jo fastslått at det er "kulturkjerringene" og homsene som konsumerer kunst ukritisk, som lepjer i seg det siste innen maleri, foto, video, bøker og film.

Og ja, alle kjerringene og homoene var på plass, samt enkelte småbarnsfamilier, les: unge kvinner med festlige gummistøvler, mintgrønne kjoler og med metroseksuelle ektemenn og økologisk velkledde småtroll på slep.

Fleecejakker og Grorudpalmer glimret med sitt fravær, selv om enkelte godt voksne Dressmanngubber var skremt ut av konene sine for å bivåne denne ganske så tannløse og kjedelige affæren.

Men "kulturkjerring?"

Jeg er ganske sikkert en kulturkjerring, for jeg kler meg etter "kulturkjerringkoden" når jeg lepjer i meg kunst. Og når Dagbladet forteller meg hvilke bøker jeg MÅ lese, så går jeg lydig til bokhandelen og kjøper det jeg har fått beskjed om.

Likeså er det med film og teater.

For når en kritiker skriver at denne forestillingen er "viktig" så lar jeg vedkommende stå uimotsagt, jeg sitter i salen og leter etter dette "viktige" som jeg ofte ikke evner å se.

Nei, jeg bare kødder!

For jeg er "kulturkjerringa mot strømmen" - jeg liker å oppdage ting selv.

Og mine gode venn i Dagbladet sa en gang til meg "du behøver ikke lese alle disse drittromanene bare fordi vi i kulturredaksjonen sier du skal gjøre det!"

Men det er vanskelig. For når alle sier at "Oslo 31. August" er den beste norske filmen noensinne krever det sin mann å mene noe annet, og når nesten alle river av seg håret for Liv Ullmanns prestasjon i "Lang dags ferd mot natt" sitter du ikke på Håndtverkeren og mener at det var gammeldags og tenderte til skingrende overspill ikke sant?

Nei, du holder inne, du vil ikke være negativ.

Du vil gjerne være en av gjengen som mener det samme.

For flertallet har alltid rett, det vet vi.

Men i går, på Høstutstillingen, med et lite fargerikt skjerf drapert rundt halsen, følte jeg dette ubehaget igjen. Du går fra det ene kunstverket til det andre, og det eneste du har lyst til å gjøre er å rope så det gjaller i hele galleriet: HVA FAEN ER DENNE DRITTEN HER?

Hvor er kunstnerne som spydde på damaskdukene, hvor er de unge mennene som stakk hverandre med kniv på Theaterkaféen? Hvor er kvinnene som ble bannlyst av medsøstre, som ofret mann og barn på kunstens alter?

Du står foran et strikket eller tovet bilde og noen raggsokker spredd utover gulvet og tenker; javel, er dette alt?

Så, denne kulturkjerringa er forbannet!

For selv Lambda har politikerne greid å fucke opp.

Vi er kulturellt fucked i dette landet.

Det er nesten så jeg er enig med Carl Ivar Hagen. Selg Munch til utlandet, bruk pengene på gamlehjem og barnehager, og sett fyr på resten av dritten!

Og når alle de gamle har fått enerom, alle ungene har fått barnehageplasser, sykkelstier og trygge skoleveier kan vi sette oss ned å se på "Skal vi danse?"

For selv den mest ihuga kulturkjerring kan ikke motså Noman Mubashir i mintgrønn slengbukse på parketten, så får det heller være at ingen av oss er villige til å innrømme det:-)