EN FORFATTERS DYSTRE FROKOST
Av og til, på bar, sent på natten kan det hende at et menneske lener seg tungt mot meg og hveser: Jeg vet hvem du er. Ja? sier jeg, som ikke oppfatter meg selv som særlig kjent.
Jeg kan vel også skrive teaterstykker! sier han videre. Ja? sier jeg.
For det renner jo teaterstykker ut av ermet ditt til stadighet, og så er det denne bloggen som irriterer meg noe jævlig! Han drikker den siste slurken av ølen og ser på meg med det selvtilfredse blikket som mennesker med all verdens planer ser på verden med. Disse som snakker for døve ører om den store revolusjonerende romanen de skal skrive, den boken som de skal naile, en av disse fantastiske romanene som aldri ser dagens lys.
Ok, jeg skal ikke sitte her ved morgenkaffen og sutre over at livet er vanskelig, for det er det ikke. Det er bare det at når du er midtveis i en ny fortelling kommer veggene mot deg, du føler at gulvet vakler, at du slett ikke har den historien du trodde du hadde da du begynte for noen uker siden. Og du møter deg selv i døren, personene dine snakker ikke til deg, og du ser deg rundt i arbeidsrommet etter andre ting du kan gjøre, vil tenke på noe annet, du kan til og med havne ute på kjøkkenet for å finne deg selv midt i brødbaking eller med hodet inne i kjølskapet som du gnukker med en liten fille med salmiakk. Alt annet, bare ikke denne teksten som du selvfølgelig burde ha forstått ikke har livets rett.
Du klikker deg inn på nettet, leser panegyrisk omtale av andre dramatikere som har hatt premiere, leser om nye banebrytende forestillinger som "tar teateret videre" inn i det nye tusenåret, ser bilder av venner og kolleger på premierefester, ser terningkastene, og du kjenner hodet bli porøst som en røyksopp, du kjenner nakken stramme, du stiller deg ved vinduet, tenker, selvfølgelig kan jeg ikke skrive, jeg er en trist halvgammel mann som ikke vet hva han driver med, mens de unge begavede talentene popper opp som paddehatter rundt deg, mens du selv forteller den samme historien om og om igjen. Og du kjenner bitterhetens sitrusaktige gift i munnen, ser ditt eget speilbilde i dataskjermen, en taper.
Men så plutselig kommer "en frigjørende tanke" Hva om? Skal jeg gi den personen et dødelig nakkeskudd? Skal jeg kanskje la han bli henne? Ja! Hva om?
Og du logger deg inn, åpner teksten, sletter, flytter, skriver, og teksten lever, du lever, og det går to timer, tre timer, fire timer, fem timer, kaffen blir kald i koppen, brøddeigen eser utover kjøkkenbenken, katta sitter på vinduposten utenfor uten at du slipper den inn, du er tapt for denne verden, du er i denne teksten, som plutselig er det beste du har skrevet. Og du hiver deg videre, lar deg flyte med, det bli mørkt ute, din kjære kommer hjem, og du sier: Å, kommer du alt nå? Og du hører Dagsrevyen fylle stuen der ute, men det vedkommer deg ikke, for du er et annet sted, i en annen tid, i et hus et sted, i et rom sammen med menneskene dine, de du selv har skapt....
Og neste morgen åpner du teksten, leser, tenker, tja, ikke så ille. Du retter, stryker, knar.
Setter på kaffe, rigger deg til med et par kokte egg, kanskje litt sild.
Grunner på hvor veien går videre der du sitter som hovedperson i bildet:
EN FORFATTERS DYSTRE FROKOST.
Og nå tenker jeg på mannen som lente seg tungt mot meg på bar.
Jeg skulle jo sagt:
Ja? Og når har du tenkt å skrive den boken da? I morgen?
For jeg er så drittlei sånne selverklærte genier som deg, som sitter med høy utestemme og jabber i vei om ting det aldri blir noe av.
For du skjønner det maddafakka, at de mest strålende bøkene er aldri blitt skrevet fordi sånne som deg sitter på bar og snakker dem i stykker....
Og det er derfor noen av oss stanger hodet i veggen og aldri gir opp.
Forgive me padre, for beeing so cocky:-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar