FORDI DU FORTJENER DET?

FORDI DU FORTJENER DET?

Vi lever i et lite land, der vi våkner opp til små ting, f.eks hva en statsminister har sagt eller ikke sagt i en telefonsamtale med et hvitt hus på den andre siden av havet, eller at norske barnefamilier betaler 15000 mer i året for maten enn svenskene. Vi våkner i sengene våre, og får inn med morgenkaffen at det er noe vi fortjener, noe vi har krav på, som vi ikke får. Som oftes er det den sittende regjering som ikke gir oss dette, og det er "gents and ladies in waiting" som forteller oss om alle tingene vi ikke får som vi har krav på. Og dagen forvandles til besk kaffe, surnet melk, til et limbo der vi føler oss forfordelt, utenfor og sviktet.

For det er en fiffig lite triks dette her, at noen penser oss inn på de små tingenes spor, flytter fokus vekk fra punktet der skoen egentlig trykker mot tærne, dette store eksistensielle som får gulvet til å vakle, de farlige bøkene som skaper erkjennelse, filmene som får oss til å tenke, forestillingene som forandrer livene våre. For hvem vil velge skrekkinngytende sammenhengers utløsende livsangst når dagene kan fylles med debatt om skyhøye bleiepriser, smarte spareprodukter eller om egg og bacon egentlig er sunt for kropp og sjel?

Så vi leser bøker som er "hylende morsomme" ser forestillinger som "gir oss et avbrekk fra livets harde tristesse" filmer som får oss til å tenke "feelgoodtanker" - jepp, jo mer desperate vi blir, desto høyre ler vi. Men om du legger øret tett inntil, vil du høre, om du har absolutt gehør, at de fleste av oss gråter. Gråter over fraværet av mening, tomheten i det vi driver med, lengsel etter den gangen livet betydde noe, tiden vi trodde på noe, da vi sto på barrikadene, brydde oss om andre ting enn hvem som går videre i "Skal vi Danse?" eller "Idol"

Men WTF, orkesteret spiller og skipet seiler videre mot isfjellet et sted der framme, mens vi sitter på soldekket med et fåret smil på leppene, velfødde i troen på at nå går livet på skinner og ingenting grusomt kan hende oss her i lykkelandet.

Og snart er det helg, kjendisene skal suse over parketten, jentene på Frogner skal løse nye verdensproblemer, og "Dagens Mann" skal kåres på TV3, mens frossenpizzaen glir ned i svelget på oss alle.

Og så kommer natten, og vil vil kjenne at det klør et sted på ryggen, et sted vi ikke når fordi armene ikke er lange nok. Men på nattbordet står lindring, om en time sover vi søtt på drømmeputene, for så å våkne opp til nye katastrofer, ubesvarte anrop, ny angst for noe vi ikke våger sette navn på.

For det kan da ikke bare være bensinprisene som gnager?

Ha en god dag.

Om du fortjener det...