LET THERE BE LIGHT

LET THERE BE LIGHT

I disse dager befaler media oss alle å gå inn i en kollektiv depresjon. Forteller oss hvordan vi best kan følge den "viktigste og største rettsaken" i manns minne. Med like stor troverdighet som under askeskyer og monsterflåttfare dundrer de på som et lokomotiv i alle kanaler. Det begynte i morges klokken 0700 med: "Nå kjører kortesjen ut fra Ila Landsfengsel" som ved et kongelig statsbesøk, dog uten flagg og vimpler. Kommentatorene står striglet og fjonge i blådress og med vannkjemmet hår, har senket stemmen ned en liten ters som for å understreke alvoret i saken, minutt for minutt skal dette pågå, i minst ti uker. 

Vi har hatt nesten et svangerskaps lengde til å fordøye det som skjedde i juli i fjor. Nå skal sårene rives opp. Jeg hørte den første halvtimen på P2 der han "som kom først" til Regjeringskvartalet var gjest i studio. Vi fikk høre hans gråtkvalte kommentarer fra de første minuttene, rop og gråt, politi som virret rundt i gatene. Vi har hørt det før, så alt for mange ganger. Nå skal alle steiner snus, og det er de som er berørt, de etterlatte, de døde, som får minst plass i denne rettsaken. 

Og folket sitter på vagla, selveste "kikkernasjonen" i egen person sitter lydig og følger skrekkscenarioet via tv, radio eller laptop. For når media befaler, følger folket etter. Det være seg Hurtigruta minutt for minutt, eller at en mann har skutt og drept mange titalls mennesker. Grensen mellom virkelighet og fiksjon er tynn som den mest usikre is i landet i dag. Og vi burde alle spørre oss selv om vi har mistet evnen til å tenke selv når trykket fra media blir så kraftig som det er nå. For hva er det vi skal få vite? Hva er det de 1500 journalistene skal fortelle oss som vi ikke allerede vet? Og er det viktig å vite hva han har på seg? Om han har barbert seg eller ikke? Om han har et hånlig smil rundt munnen? Om han ser samlet ut? Om han kommer til å gråte? Hva som er ABB's "største mareritt" under rettsaken? At det "er morens gråt" han frykter mest? 

Jeg tror at kjærlighet og empati er styrt av hjerte og mage, men det skader ikke at hjernen er koblet på. Og alle mennesker med en viss evne til medfølelse burde ligge lavt i denne saken, og det gjør svært mange. Så får heller alle de som føler trang til å skrive på netttet: "Han skulle vært plaffet ned på Utøya!" eller "Han skulle vært hengt opp etter ballene, om han har noen!" De som drives av hat og hevn må bare få pumpe ut sine postulater, hyle ut "svinet skal dø!" Men jeg forstår ikke helt at de som hyler høyest om demokrati og ytringsfrihet samtidig forsvarer diktaturets metoder for straff? For vi kan ikke la hatet drive oss, vi kan ikke bryte rettsvesenets praksis bare fordi vi hater ett menneske. Prosedyrene er de samme for en simpel tyv og en massemorder i et demokrati, det kan vi ikke gjøre noe med, om vi ikke opphever demokratiet og omskriver norsk lov fra sak til sak. Og hat har aldri vist seg som en bærekraftig døråpner verken i krig eller fredstid. 

Mye klokt har vært sagt og skrevet om rettsaken de siste dagene. Kronikkene har vært mange. Selv politiske journalister har gått i seg selv, noen har til og med kjent på ubehaget ved at saken muligens får alt for stor plass i media, og det er et sunnhetstegn midt i blodtåka. Så det er for enkelt å si at pressen er et "hundekobbel som jager i flokk", det er i såfall alle vi som henger på nettet også, vi som skriver blogger og legger ut statuser på Facebook og Twitter. For det er så enkelt å mene og synse på nettet, i cyberspace sitter ordene mye løsere enn i det virkelige liv. Hatet også, selv om de virtuelle hjertene flyter fritt for nusselige katter, små søte marsvin og gullegode barnebarn:-) 

Jeg gikk forbi Tinghuset i går, navigerte meg mellom alle "partyteltene" på utsiden, så alle pressefolkene som virret rundt som en hønseflokk. Alt på grunn av en bleikfeit gutt som tok saken i egne hender og gjorde det utenkelige i "lille fredelige Norge" der myndighetene hele tiden har fortalt oss at det er "de fremmede vi skal være redde for!" Ja, mens vi alle satt og stirret blindt på Mekka kjørte denne mannen rett inn i hjertet av Norge, og resten er historie. Og jeg sitter her og skriver dette, ser ut i hagen, solen skinner, det spirer og gror, vår "mismots vinter" er over, en sommer er på trappene. Og jeg tenker på hvor lite det skal til for at det går galt i et menneskes liv. På hvor heldig jeg er som lever mitt liv i dette priviligerte landet. Og jeg tenker på ham som har fått ti ukers fokus i alle kanaler. En liten gutt som endelig blir sett av alle. Og kanskje det hele er så enkelt at det bare var det han ville? 

Slik jeg ser det handler det om to ting. At han ikke skal komme ut på gaten igjen, og at vi ikke lenger lar det være legitimt å dyrke fram slike uønskede planter i hagen i Lykkeland. For det er vi som har dyrket ham fram, ja, på den ene eller andre måten. Selv om han selvfølgelig er ansvarlig for sine uhyrlige handlinger.   Men hatet flommer på nettet, i kommentarfeltene i avisene, mange mennesker er ute av fokus, har ikke lenger evne til å se de lange linjene. Men altså, i ti uker skal dette marerittet vare. ABB skal til pers. Selv velger jeg å bruke noe av tiden til å stirre på meg selv i speilet. Jeg tror tiden er inne for de fleste av oss til å gjøre det.